Stopp verden jeg vil av!

Tenk om dette hadde vært mulig. Det kunne av og til vært fristende
akkurat det. I hvert har jeg av og til et inderlig behov for stoppe all
galskapen som skjer rundt om kring i verden. Når jeg var liten var
 mitt største ønske at det skulle bli slutt på alle kriger.

                      Jeg var livredd for kriger. 

"Mens far satt på Grini" gikk som barne-TV og bidro bare
enda mer til dette.

Fred på jorden går igjen i dag i mange barns ønsker når de 

blir intervjuet av aviser og TV. Nyttårstaler fra konger og 

statsministere har også slike ønsker i seg. 

Hva er så fred på jorden da? 

Er det bare slutt på all krig? 

Kanskje vi må begynne på helt andre steder. 

Hva er det som starter krig?

Når vi ser tilbake på historien har det som regel i stor grad med intoleranse og gjøre.Intoleranse for det som er annerledes. Vi vil ikke ha det som er ulikt oss selv. Spesielt ikke dersom dette i tillegg medfører større lykke hos de andre enn hos oss. 2. verdenskrig hadde og sitt utspring i slik intoleranse. 

Jødene hadde ofte store rikdommer. 

Dette var sårt og vondt å se på for mange. 

Og det var nok at bare èn mann sto for det han mente og gjorde noe. 

Det er mye i livet som kan sammenlignes med det å kjøre tog.

Det er lett å gå på når det står, man vanskelig og hoppe av når det går. 

Man kan sitte på toget og bare ha som utgangspunkt at det skal føre deg mot målet.
Mens du sitte der ser du at en medpassasjer slett ikke har det bra. Han er ute av stand til å gjøre noe med sin situasjon.  Han viser mange tegn til at han ikke er komfortabel med å kjøre videre. Du sier fra til konduktøren om at det kanskje er best å stanse toget. Konduktøren viser til div. hjelpemidler som toalett og togsykeposer og trøster deg med at det blir bra når han kommer frem. Du slår deg ro med det. En stund. Men du ser fortsatt at mannen lider med å være med på togreisen.
Du går inn til lokføreren. Han er jo tross alt lederen,
og må vel kunne ta ansvar for sine passasjerer tenker du.
Men du får samme svar. Flertallet på toget har tross alt et mål med reisen og et tidsskjema de vil holde.
Den syke får bare holde ut, det blir bra til slutt.
Får du gjort noe mer da? Du har prøvd tenker du.

Jeg synes jeg ofte hører slik. 

Vi har prøvd å sagt fra.

 Det nytter ikke hva vi gjør. 

Vi må bare være med på reisen. 

Har vi først satt oss på toget får vi fullføre 

reisen om den blir aldri så ubehagelig.

Eller? 

Nei. Vi MÅ ikke det. Jeg husker faktisk en tur. Riktignok med buss. Vi var noen ungdommer som skulle hjem fra Hamar. Stoppesnora hang der. Fristende... Plutselig skriker det i bremsene. What! Har noen dratt i snora uten at det noen busslomme foran? Vi hadde jo aldri i verden turt noe slikt. Bussen hadde ikke engang rukket mer enn noen meter ut fra forrige busslomme. Vi ser på hverandre. Hva skjer nå? Er det noen som får gjennomgå av sjåføren? Plutselig får vi se en ung kvinne utenfor bussen. Hun ser sliten men lettet ut. En ung mann har reist seg og gått frem til døra. Han kommer ikke fort nok ut. Han hadde nok ventet i det lengste før han dro uten å egentlig ville det. Vi rekker og se omfavnelsen mellom de to før vi drar videre. Sjåføren smiler også.  

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg husker dette så godt.
Jeg var jo midt i tenårene, forelskelsens tid.
Så det er klart at å se et så forelsket par "få hverandre til slutt" -
(man romantiserte ofte mye på den tiden ..) - gjorde inntrykk.
Men sett fra en litt mer filosofisk vinkel da, så - det nytter og dra i snora.
Selv om du er èn så kan du påvirke.

Selvfølgelig nytter det å dra i snora tenker du. Det er jo derfor den er der. 

Det gjelder nødbremsen på toget også. Toget stopper faktisk om du drar i den.

Men hva med å ha med seg en nødbrems hele tiden? Ha den i baklomma. 

Du vet aldri når du får bruk for en. 

Det kan virke litt skremmende til å begynne med for man vet ikke helt hvor man er når man stopper. Men det er som regel ikke farlig. Man gjør bare en stopp. Kanskje kan man ta en benstrekk, gå ut og se seg omkring. Kanskje finner man i tillegg ut at man egentlig ikke vil lenger. Kanskje man vil endre retning. Det er faktisk ikke farlig. Kanskje det i tillegg kan bidra til at en medpassasjer får det bedre ved å få en annen transport for å nå sitt mål. Helt topp! 

Hva i all verden har dette med krig å gjøre da?
Jo, det er så mye som foregår i samfunnet som vi egentlig ikke er enig, men som vi ikke tror at vi kan være med å påvirke.
 Men vi kan det!
 Det føres så mange "kriger".
Èn person kan utrette mye. Det har vi sett.
Så ikke være redd for å si fra, dra i nødbremsen om du må.
For det er utrolig hvor mye enkeltes synspunkter kan påvirke livet til mange dersom ingen sier stopp!

Det går alltid et tog;)

Ha en fin Hallo Venn dag alle sammen;)

Klem;)